<![CDATA[SNORRI & HARALD - LOGG]]>Sun, 17 Mar 2019 06:30:23 +0100Weebly<![CDATA[Sherry-smaking tid // A taste of sherry (Norwegian)]]>Thu, 17 Jan 2019 23:00:00 GMThttp://snorriogharald.com/logg/sherry-smaking-tid-a-taste-of-sherry-norwegianSå der var vi. i Andalucia. En spansk provins med en lang historie, blandet kultur, god mat og god drikke. Da måtte vi selvsagt ta en tur innom sherry-hovedstaden Jerez. 

Vi ble invitert til å besøke Bodegas Tradicion, et sherrysmaking hus som så sin start på 90-tallet, etablert av en familie som har produsert sherry i mange generasjoner, og etter å ha solgt det flere hundre år gamle sherryhuset, bestemte de seg for å fokusere på kvalitetssherry. Med andre ord, gammel og vellagret. I tillegg huser bodegaen (som sherryhus kalles) en imponerende samling av kunstverk fra tidlig 1500-tall til midten av 1900-tallet. 

Nyt. Det gjorde vi. 

]]>
<![CDATA[IKKE GLEM PRE-TUR]]>Sat, 05 Jan 2019 09:30:00 GMThttp://snorriogharald.com/logg/pre-tur
Alle ekspedisjoner til fjerne, ukjente og ville strøk krever en anstendig planleggingsprosess.
Og mot. Og vilje. Og penger. Og kanskje litt øl
.

                                                                 – Roald Amundsen ...?
  •                                                                                                       - Christoffer Columbus? 
  •                                                                                                                               - Leiv Eriksson, sa det nok helt sikkert. 
​Kanskje ingen av verdens store, eller små, oppdagere har sagt dette ordrett, men innholdet kan de nok garantert stille seg bak. 
 
Reisen har strukket seg fra Fredrikstad, Norges lille store verdensby, til Estepona i Andalusia på den spanske sørkysten, kjent som Costa del Sol. 
 
Så hva har egentlig skjedd siden sist? Hvorfor var det så viktig å komme av sted så tidlig? Hvorfor skal jeg fortsette å lese?
 
Det siste er selvfølgelig fordi dette er en ekspedisjon som er på linje med de største i verdenshistorien, uten tvil, spenningen, historiene og festlighetene skaper en dramatisk, tragisk og humoristisk skildring som gjør Ibsen og Shakespeare misunnelige. 
 
Vi har valgt å kalle denne første fasen av turen for en pre-tur. Turen før den store turen. Eller Snorri og Haralds lille store mellomdramatiske pre-tur, om du foretrekker. 
 
Det er på denne delen av reisen vi får en smakebit på hva som må anskaffes, hvordan ting fungerer og hva som ikke fungerer. I vårt tilfelle tar pre-turen plassen til den ”anstendige planleggingsprosessen” i det garantert legitime innledende sitatet. 
 
Planen er fortsatt å kjøre inn i Asia via Russland, ettersom vi må vente på at været er mindre apokalyptisk istid synes vi det er mer effektivt å starte med en pre-tur. 
 
Her i Estepona er vi så heldige at vi får låne et hus noen uker slik at Murphy får fri fra mas og kjas, mens vi gjør opp pre-tur regnskapet i litt mindre lunefulle omgivelser. 
​Så hva er status så langt?
 
ØKONOMISK
 
Målet vårt er som nevnt utallige ganger i intervjuer og samtaler å jobbe for mat, drikke og bensin underveis. Så langt har ikke det gått helt etter planen. Ei heller vært topprioritert. 
 
Vi har prioritert å komme sørover så fort som mulig, til et mer behagelig klima. Underveis har vi fått stoppet noen steder, blant annet et besøk hos Duvel i Belgia. Det er mange interessante steder og opplevelser vi har valgt bort i denne omgang, men mens vi er her i sør og planlegger veien oppover, ser vi på hvilke muligheter vi bruker på den neste delen av reisen. 
 
Bensin spiser som forventet hovedtyngden av budsjettet. Vi har jo merket de gule vesters vrede på veien, likevel er for det meste bensinprisene lavere her enn i Norge. 
 
Mat har også spist mer av budsjettet enn det som var planlagt, så der må det en justering til. 
 
Mobildata koster, og selv om vi ikke har fått de helt store regningene der enda, vet vi at det kommer når vi kommer til land som befinner seg utenfor de nye EU/EØS-reglene (les: resten av verden). Oppdateringer blir garantert en stor utfordring når vi kommer til disse områdene, da gjelder det å finne internettkafeer med en halvveis godt modem. 
 
Kostnadene for drift av hjemmesiden blir generøst dekket av SYSE Data, det kommer godt med. 
 
Reklamekjøpet fra Kjøkøysund Marina har gjort det mulig å bli kvitt litt gjeld fra tidligere utgifter. 
MURPHY NO. 1
 
Har til og med fått sin egen sang, produsert av den utrolige Mads Harlem. (Hør den her!) Dette blir garantert året store sommerhit!
 
Av oss tre er det Murphy, vår halvveis trofaste 1986 Fiat Ducato, som har fått de største plastiske operasjonene før avreise. 
 
For å være ærlig var det vel mer livreddende operasjoner. Fiat-forhandleren RSA Bil Fredrikstad diagnostiserte, Kvikk Eksos opererte og Østfold Bildemontering skaffet de sjeldne organene og det sjeldne utstyret. I siste liten kom Meca Sarpsborg inn med to helt nødvendige deler. 
 
Bilen har fått fikset mye, blant annet: 
Bremseskiver og klosser. 
Hjullager.
Kløtsj. 
Utløserlager.
Vannpumpe.
Eksos. 
Håndbremsvaiere.
Drivakselmansjett.
Tennkabler.
Batteri.
 
I tillegg har vi fått god nytte av solcellepanelene fra Solcellespesialisten. Det har gjort det mye enklere å sørge for at mobil og laptoper, utlånt fra HP, er klare til bruk. 
 
På ferden har bilen tøffet av gårde som en snekke på søndagstur. Under rette omstendigheter kommer bilen helt opp i 120 km/t. Men den trives best i rett rundt 80 km/t.
Vi har krysset mye variert landskap, blant annet Rhone-alpene og Pyreneene. I oppoverbakkene er det på med varsellysene og cruise i den høye hastigheten av mellom 40 – 60 km/t. 
 
Heldigvis har ikke landeveissyklistene begynt å passere oss.
 
Bilen har klart seg ganske bra offroad, eller rettere sagt på trange, humpete landeveier. Og noen ganger på altfor trange bygater. (Takk Google Maps!)
 
Heldigvis fikk vi nye bildekk av Bodahl-Johansen før vi dro, uten de hadde det nok ikke vært like enkelt opp bratte bakker av hardpakket sand.  
 
Bensinkannen fra Biltema har vi ikke brukt til bensin enda, da det ikke er plass til den noe sted, men vi har brukt den til vann. Vi fyller den opp i en drikkefontene og fyller den så på vanntanken. Fungerer utmerket. Om man er ganske tålmodig. Noe vi begynner å bli mer og mer. 
 
Etter et innbruddsforsøk (mer om det her) må bakvinduet skiftes. Heldigvis dekkes dette av bilforsikringen, men som vanlig skaffer det unødvendig mye arbeid. 
 
Ellers kan man vel trygt si at Murphy har levert i henhold til forventningene, kanskje til og med hakket over. 
 
Det skal også sies at bilen er som en fryseboks når det er kaldt, vi har mange ullpledd, og som et varmeskap når det er varmt, vi har mange ullpledd...
INNTRYKK
 
Vi har sett og opplevd utrolig mye på denne korte tiden. Det føles som reisen har vart i flere år allerede, og vi klarer lett å forestille oss denne livstilen i lang tid.
 
Over alt møter vi gjestfrie mennesker, og da spesielt under vårt opphold i Belgia der det må understrekes at de har en skyhøy grad av gjestfrihet. I hvert fall de vi kom i kontakt med. 
 
Inspirasjon til mye nytt innhold har vi fått, og dette vil komme sakte, men sikkert fremover. I tillegg har vi fått stimulert kreativiteten på flere plan, og kanskje noe av dette vil bli presentert en gang i fremtiden. 
 
Oppdateringer gjør vi det vi kan for å levere når det er mulig. Noen ganger lettere enn andre. Ofte blir det en balanse mellom å være i det som skjer og samtidig notere/film/fotografere det som skjer. Derfor har vi besluttet at på neste ekspedisjon (den som kommer før Snorri og Harald kommer før Elon Musk til Mars) må vi ha med et kamerateam. Evt. et team hvert sted vi ankommer. Vi jobber med saken. 
KONKLUSJON OG FREMDRIFT
 
Hva har vi så lært og har det gått som forventet? 
 
De meste av våre forventninger har inntruffet, både positivt og negativt. 
Fremover, når vi setter kursen mot Asia må vi bruke mindre penger på mat og fokusere på å finne småjobber slik at vi kan få litt penger til bensin, og et måltid eller to. 
Men vi er på den delen av turen der vi har valgt å unne oss noen frynsegoder, med en gang reisen går over til steder der livsgrunnlaget er annerledes vil også vår ekspedisjon endre karakter. 
 
Internasjonale oljeselskaper vil også bli kontaktet. Mobilselskaper også. Om vi får de utgiftene dekket vil mye være gjort. 
 
I mellomtiden, mens vi venter på at enten klimaendringene eller våren skal gjøre sitt for at reisen til Asia skal bli behageligere, jobber vi for å finne inntektsmuligheter her i sør-Spania. 
 
Vi skal benytte anledningen til å lære evner vi trenger for å overleve videre på reisen, og da forhåpentligvis tjene noen kroner, men helst euro, slik at vi har til oppholdet.
 
Samtidig har vi nok av ideer til ting vi vil produsere, om mulig får vi i gang det også.
 
I tillegg vedlikeholder vi tilstedeværelsen vår i Norge med jevnlige opptredener i tradisjonell media, deriblant NRK Østfold. Vi skal også få til noen innslag i lokalmedia. Slik vi gjorde i Belgia.
 
Som alltid, om du har noen innspill, tips eller småmynter setter vi pris på det meste. 
 
Nå er det snart på tide for det daglige badet. Middelhavet er fortsatt kjølig her vi sitter og ser utover Gibraltar og Atlas-fjellene, ikke mer enn 15 grader. I vannet. Men vi hører jo at det er hakket mer enn lufttemperaturen i gamlelandet, så vi skal ikke hovere for mye. 
 
Litt varmt i solen nå, får finne faktor 50. 
]]>
<![CDATA[In The Middle Of The Night]]>Tue, 18 Dec 2018 23:00:00 GMThttp://snorriogharald.com/logg/in-the-middle-of-the-night​After spending two nights at a quiet Carrefour parking lot in the Barcelonan suburb of Castelldefels, we decided that we needed to be in closer proximity to the Mediterranean. That way we could smell salty fresh on a daily basis.
 
We packed up, or rather secured everything in their little storage room and overhead bins as per our routinely pre-departure checklist. (Adapted to MurphyNo. 1’s more down-to Earth movements from KLM’s pre-flight checklist.) 
 
This time we decided we did not need to journey far. “Head onto the coastal road and find a nice secluded beachy spot somewhere”, we said. 
 
Up and down, and coming around a few mountains we went. Until we reached our perfect Catalonian prime spot, Coma-Ruga. At this time of year a quiet resort town. 
 
With Murphy perfectly nestled under a light on a small parking lot wedged between an empty hotel and an apartment building, with the beach three meters away, we were satisfied with our choice. 
 
As night quickly crept upon us, and moon shone brightly above the palm trees on the sandy beach, we went to bed with the sounds of the waves hitting the shore in the distance. 
 
Heaven. 
​Then out of nowhere, in the middle of the darkest hour, suddenly, without a warning a loud banging sound from outside the car. 
 
Half-comatose, eyes were opened inside. 
 
Was it the wind? How could that be the wind? 
 
Not a word spoken inside. 
 
Instincts peaking. 
 
Listening. Sensing. 
 
Eyes trying to adjust to the light. 
 
BOOM!!!! A metallic-like noise was heard outside. This time on the other side of the vehicle. 
 
The sound of something hitting the ground a few times. 
 
This is definitely not the wind. 
 
Two sets of eyes meeting each other in the darkness inside. 
 
Acknowledgement of the siege going on. 
 
Quiet. 
 
Not a sound from inside. 
 
Trying to carefully look through the cracks between the blinds. Nothing is seen. Nothing is heard. 
 
Then another jolt. This louder. And a different spot. On the car. 
 
The door handle. 
 
Ferocious grabbing on the handle from the outside.
 
Shaking the entire car. Like the big bad wolf desperately trying to get in. 
 
Another strike. Like something is being ripped off the car. Violently.
 
In the darkness we wait. In the middle of the night. In the car. With only a few centimeters of 32 year old badly kept plastic exterior separating us from Whomever. 
 
Inside the eggshell that is Murphy, the yolk sits quietly. Listening. Pulse is rising, The alert level is set to above red. Whatever the most critical color is. Is the egg about to be cracked into?
 
A decision. Police must be called. But softly. Is there someone waiting outside? Just for this? For us to venture out? So that we then can be ambushed? 
 
More waiting. Silence. 
 
Just the sound of the waves and the wind gently brushing the palm trees. 
 
Waiting. Silence. Waiting. Silence. 
 
Police responds. For the second time. The first time they didn’t understand English nor the (perceived) need for us to speak softly, almost whispering. This time they do speak English. 
 
After a long chat they inform us that police might, just might, be on their way. They are not sure. 
 
So we wait again. In silence. 
A deafening silence. 
 
This must be a small fraction of the feeling of being in the trenches. Only knowing that the outcome of peeking outside is uncertain. 
 
Yet this is nothing.
But at the moment, it feels like something. 
 
An almost soundless car approaches with blue lights lighting up the inside of Murphy.
 
This is the moment. We’ll storm our own barricade. We’ll crack our own eggshell like a brash chicken ready to face world. 
 
And so we opened the door. 

 Someone had been vandalizing the car that night. Most likely in a failed attempt to get inside to rob the car. 
 
Perhaps even more likely, this was an aborted attempt, as they might have seen one of us through the window. 
 
Some of the noises heard were from pieces of the security around the back window being broken off. The back window is now broken. 
 
The nice officers informed us to go to the police station the next morning and file a report. After spending an hour waiting for the wheel of bureaucracy to move, the report was filed. 

Luckily this is covered by our insurance. 
Now we’re preparing. 
 
For even if this was nothing, it will likely not be last time, 
Unfortunately. 
 
For this is how the world is. And you’ve got to be prepared. 
We were somewhat prepared. 
 
Next time we’ll be even more so. 
 
All in all, the beach was nice, though. But it was time to build the house of bricks and move on to another idyllic place. 
 
Hopefully, without the dark character trait. 
 
In the end, there’s nothing to fear but fear itself.
And garden gnomes. Always fear garden gnomes. They can’t be trusted. 
]]>
<![CDATA[Snorri & Harald - Brewing something devilish]]>Fri, 14 Dec 2018 15:20:58 GMThttp://snorriogharald.com/logg/snorri-harald-brewing-something-devilish
A beer at DUVEL.
 
We got invited to spend the better part of the day at the Duvel-Moortgat brewery in Breendonk, Belgium. 
Alain and Joe received us, along with Pascal and Filip that provided some excellent refreshments. We started the day off with the Vedett Extra White. 
 
Refreshing. Crisp. Another one, please. 
 
So what is needed to make a perfect Duvel? Well, Pascal was about to show us. 
 
90% of beer is water. Naturally. 90% of Duvel is water. Perfect water. 
Thus, following this logic, Pascal ensured us that to maintain a perfect balance of liquid in your body, drink beer! Duvel, of course. Should you be 10% short on your water intake, just drink one more. 
 
Over to the hops. Oh, hops. How hoppy you make us feel. Actually, Pascal informed us that a handful of hops under the pillow makes for a calm, relaxing sleep. But don’t bring the male hops into your bed, or onto your field, they produce too much oil, so much so that they ruin the beer and therefore are illegal in Belgium. If you find one male plant in your field, a major area surrounding it must be destroyed. The male hops kill the head of the beer, the virgin female hops enhance it. 
 
But as with everything and anything, all in moderation. 
 
In the beginning, Duvel was given out for free. The (still) family-run brewery wanted to get input from regular pub goers. They loved it! 
 
Today these tanks hold 1 million liter of Duvel each! And there are 28 of them. They rest here for 90 days to give it that perfect Duvel taste, before they are bottled. 50 000 bottles of Duvel are filled every hour. And the enormous dishwasher that clean the bottles can take 70 000 at the time. The one we have at home is definitely slacking off. 
 
After the bottle pass the test by the FBI, the Fill Bottle Inspection, they are packed into crates and shipped off around Belgium and around the world.
 
Just in case, Duvel-Moortgat keeps around 11 million bottles of Duvel in stock, one for each Belgian. We hope they’ll increase this to at least two more, one for each of us. 
 
Make that two. For each of us.
Picture
Filip presents Snorri & Harald with a taste of Duvel's insanely smooth Duvel Barrel Aged.

THANK YOU TO ALAIN, JO, PASCAL, FILIP, CEO MICHEL MOORTGAT AND THE REST OF THE DUVEL-MORTGAT CREW FOR A FANTASTIC VISIT TO THE FACILITY. THE ONLY WAY TO TOP THIS IS AS VISIT TO WILLY WONKA’S FACTORY (DON’T WORRY, WE’RE WORKING ON DIRECTIONS). 
]]>
<![CDATA[DAG V: Rapportnotater fra DAG I]]>Tue, 04 Dec 2018 23:00:00 GMThttp://snorriogharald.com/logg/dag-v-rapportnotater-fra-dag-i
Status: Alt er bra.
​Distanse dekket: Ca 1000 km + Oslo-Kiel.
Maks. hastighet: 110 km/h (i slak 3 km lamg nedoverbakke).
Gjennomsnittlig hastighet: 80 km/h.
Overnattet: Oslo (fergekaien), Enschede (Nederland), Antwerpen (Belgia), Breendonk (Belgia).
Frivillig stopp: Itzehoe (Tyskland), Oldenburg (Tyskland) Arnhem (Tyskland), Doel (Belgia), Spa (Belgia). 
Nåværende posisjon: La Chouffe (Belgia, i Ardennene nær grensen til Luxembourg).
Ferger: Oslo-Kiel - Schacht-Audorf-Nobiskrug - Gluckstad-Wishhoffen - Bremen-Stedingen. (Prøv å klikk på bildet.) 

Rapport første etappe: Kiel, Tyskland - Enschede, Nederland (460km). Start klokken 10:00, avkjøring av fergen.
​(Vi nevner ikke navn på rederiet da vi ikke har fått betalt for produktplassering fra det fargerike linjerederiet.) 

Murphy stryker seg som en ørn i vinden gjennom Nord-Tyskland til Sør-Nederland (etter ca. en time med usystematisk navigering i Kiel fra analogt kart). Han starter på kommando og holder seg rett under melkesyregrensen. Letter sagt; Han går som ei kule. Skulle nesten tro at han var laget for dette. Hvem skulle tro det?!


Byene som passeres på småveiene i Tyskland, Bredenbekk er en, ser ut som om de er tatt rett ut ifra eventyrboken. Det er landsbyer i varierende størrelse der hver by er mer unik enn den andre. De har et slående unikt preg av samlet strukturert arkitektur som ubevisst gir en behagelig og harmonisk følelse. Alle husene er bygget av murstein og det gror gress og/eller mose på samtlige tak. De glir inn i landskapet som om det skulle vært naturlig at de stod der. Som om de vokstre opp i takt med trærne. Trærne som alle er over 30 meter høye. Står på hver side av veien og skaper en naturlig skogtunell. Og selv om mørket begynte å legge seg så lyste de nylig falte rødoransje høstbladene opp skogen og veien som ingen lys noen sinne kan gjøre. Man kan ikke annet enn å visualisere at her lever de i evig lykkelig harmoni.

(Klikk på bildene for større bilder og, utvalgte steder, bildetekst.)
Men hva vet vel vi, vi kjører jo bare igjennom.

Etter sikksakk kjøring i de små landsbyene gikk turen radigere. Det ble et kort matstopp i Oldenburg.
Veien ut av Oldenburg var noe mer kronglete. Etter fire forsøk med kart og kompass måtte vi ty til mobilen for å finne veien ut på hovedveien. Det ble et gledelige gjensyn da de brede asfaltveiene endelig kunne skimtes i det fjerne. 

Noen timer senere ankom vi byen Enschede. En mellomstor by som stryker grensen til Tyskland og ligger i midtøst-Nederland. Vi ankom rundt 22-tiden. Det var søndagskveld og regnet noe, så byen virket ferdig etter helgen og klar for å starte den nye uken neste morgen.
Etter noen timer søvn stod solen opp og skinte noen solstråler på byen. Gatene var bemerkelsesverdig rene, bygninger med en blanding av gammel og moderne arkitektur, fine romslige grønne lunger og usedvanlig høye folk. Fleste menn over 1.90 og kvinner der etter.

​Og det er mulighet for meget fast fast food.

Picture
Meget fast fast-food I Enschede. Vi måtte jo prøve. Godt!
 Neste stopp: Lenger sør og lenger vest. 

​Håper du har det godt, vi koser oss gløgg.

Dank u!
Auf Wiedersehen!
Picture
Das Historische Rathaus, Itzehoe, Germania. Rocky on top of the steps.
]]>
<![CDATA[Murphy, status, andre og oss.]]>Tue, 30 Oct 2018 23:00:00 GMThttp://snorriogharald.com/logg/murphy-status-andre-og-ossMurphys lov: «Alt som kan gå galt vil gå galt.»
​Optimisten Murphy sier det så enkelt. Hans ord og filosofi er vel også grunnen til at vi valget å kalle bilen, nettopp, Murphy.
(Mer om dette en annen gang.)

Til alle som venter i spenning etter å se vårt første eventyr ute i den ville verden må dessverre vente litt til. Dessverre og beklageligvis. Ikke bare for oss, og verdenspublikummet. men også for Murphy som er født og oppvokst i Italia og ikke er noe mer begeistret for kulden enn det vi er.

Alt bør visst være på plass før en slik reise, så det er godt at noe begynner å falle på plass, mens Murphy virker som han helst vil ha en permanent plass. Så. Det vi driver med nå er: Jobbe, jobbe, jobbe og jobbe med å få alt på plass. Bilen er nemlig blitt løftet opp og undersøkt. RSA BIL gjennomførte en grundig servicekontroll. En siste sjekk før vi skulle kaste oss ut i den store vide verden, i første omgang nærmere bestemt Jorden.

Optimister som vi er, forventet vi at det kun skulle være noen skruer her og der som kanskje burde strammes. Men så enkelt var det selvfølgelig ikke (loven må følges). Da mekanikeren gikk under bilen, tittet litt, hmmet litt, kom ut igjen, så på oss og sa: «Det verkstedet som har EU-godkjent denne bilen burde miste lisensen», tolket vi det slik: Status: HLR minus. Stae og bastante som vi er, og som de fleste vil skrive under på, gir vi ikke opp med det første. For vi har trua! (I dette tilfellet:) Trua på at helsa kan forbedres og at Murphy kan bli gjort i stand for sitt livs reise.

Til slutt stod vi der med Murphy på løftebukken, en A4 side lang liste med deler vi behøver, en regning som har et totalbeløp på mer enn hva bilen er verdt (deler og arbeid), uten penger og en ny virkelig reell bekymring. HELDIGVIS blir det faktisk bedre. Denne gang.

Samarbeidsvillige og generøse Østfold Bildemontering anskaffet det vi trenger av bildeler, så nå trenger vi bare å få de installert (på et eller annet vis og et eller annet sted), slik at livet vårt er litt tryggere i nærmeste fremtid. Og dermed sørge for at vi fremdeles holder hodet over vann. (Vi er habile ryggsvømmere!) Vi er evig takknemlige for hjelpen! Takk.

Så nå Murphy, om alt faller på plass, og vi gjør jobben vår, vil du gjøre din?


Det skal ikke være lett å komme seg av gårde, dessverre. Men nå er i hvertfall målet å komme seg på veien så fort som overhodet mulig. Som forhåpentligvis vil være fredag 2.11.18. Så skal vi skal nok også klare å finne på noe sprell frem til da!

Følg med. Se hva som skjer.
​Vi venter (også) i intens spenning!


OPPDATERING 1/11-18: 
November ga oss en god start. En pangstart, kan man si, et nesten pyroteknisk mesterverk. 
Murphy skulle flyttes fra sitt opphold hos RSA BIL til KVIKK EKSOS  som skal fikse en helt nytt eksosanlegg. 

Denne ettermiddagen er Murphy litt vrang, ekstra tung i clutchen, men putrer avgårde i sitt sedvanlige, nonchalante tempo. Idet vi kommer til en av byens flere rundkjøringer på innfartsåren, hvor ellers, bestemmer Murphy seg for at nok er nok. Det siger røyk fra panseret og lukten av svidd makrell i stekepannen sprer seg i sentrumskjernen. 

Hvem som svidde makrell vet vi ikke, men Murphy stod bom stille. 
Så der står vi, som en danske med campingvogn et eller annet sted mellom Seljestad og Låtefoss. Vi er i hvert fall i Norgesmetropolen Fredrikstad. I rushtiden. På den mest trafikkerte veien. HURRA! 

Varseltrekant blir korrekt plassert, så vet dere det, bilberging blir ringt, og vi venter. Og venter. For det er mange som trenger sine biler berget om dagen. Så der er vi og Murphy, nesten midt i rundkjøringen. Biler som lirker seg foran, bak og rundt. Kommentarer fra bekjente og ukjente renner inn fortere enn den automatiske mekanismen kan åpne bilvinduene. Krydret med enkelte tut-tut. Og noen TUUUUUUUUUUUT! Men overraskende få "#@$%/!!"

Etter å ha blitt godt kjent med svilukten, samt foretatt noen Sherlock Holmes-verdige deduksjoner, har vi kommet frem til at det må være clutchen som tok kvelden. Mens vi deduserte og det skumret kom endelig vår reddende bilbergerengel. 

Murphy ble kjørt direkte til bilpressen. 

Nei, det stemmer ikke helt. Ennå. 
Murphy ble plassert på en parkeringsplass bak et bilverksted. Nå er spørsmålet hvor veien går videre. Bokstavelig talt. 

Clutchen må fikses.
Alt MÅ fikses, hører vi ofte. Men clutchen MÅ fikses. Faktisk. 

Så da får vi vel gjøre det. Spørsmålet blir hvor og hvordan, og enda mer interessant, hvor mye?
Østfold Bildemontering har satt igang en landsomfattende leteaksjon etter deler. Vi får se hva det bringer. 


Til tross for Murphys trang til oppmerksomhet, er det fantastisk å se hvor mange, bedrifter og enkeltpersoner, som støtter prosjektet og stiller seg, og det de kan bidra med, til disposisjon. 
Vår takknemlighet kan ikke utdypes godt nok. 

Derfor lagde vi en liten video, med klipp og bilder fra de siste dagene og så langt i reisen, som er ganske klisje, ganske dårlig klippet, men med bra musikk - vi ikke eier rettighetene til. Nyt den mens den eksisterer. 
(Etter clutchen er video, lydutstyr og videoredigeringsprogramvare det neste på anskaffelseslisten. Muligens. Og et kamera crew. Etter hva enn det neste blir som kommer i veien da selvsagt.)

]]>
<![CDATA[Eplekjekke karer på jernbanestasjon]]>Fri, 12 Oct 2018 01:39:12 GMThttp://snorriogharald.com/logg/eplekjekke-karer-pa-jernbanestasjonIdag starter vi vår SPLEIS-kampanje!

Vi har den siste tiden høstet epler, presset juice og fått en mesterbaker til å lage en nydelig eplekake. 
Tidlig fredag morgen møter vi opp på Fredrikstad jernbanestasjon for å ønske pendlerne en god reise til siste arbeidsdag denne uken. Vi håper at de til gjengjeld vil ønske oss en god reise når vi om under 20 dager setter kursen østover. 

Selv om vi skal arbeide for mat, drikke og bensin på reisen, er det viktig å nullstille startutgiftene, det er dette SPLEIS-kampanjen skal bidra til. 

​Alle bidrag som kommer inn settes pris på. 
Med de høye forventningene vi har, satt vi ønsket innsamlingsbeløp til en symbolsk sum på kr 81 357, noe som tilsvarer 1 kr pr innbygger i hjembyen vår Fredrikstad. 

DETTE KLARER VI! 
Spre ordet og la kronene renne inn!

Nå skal vi dele ut juice. 


]]>
<![CDATA[TRAILER #1: WINTER IS COMING]]>Mon, 08 Oct 2018 12:48:47 GMThttp://snorriogharald.com/logg/trailer-1-winter-is-comingIn their first INTERNATIONAL LANGUAGE trailer for their journey, Snorri & Harald are faced with a dilemma: winter is coming. 
]]>
<![CDATA[TEASER TRAILER. ENDELIG!]]>Sun, 23 Sep 2018 22:00:00 GMThttp://snorriogharald.com/logg/trailer-endeligEnhver produksjon av en viss størrelse og mening med en viss grad av selvrespekt må selvsagt ha en trailer som gir en pekepinn på hva som skal skje. 
Vi har ikke mye selvrespekt, men vi har vår første teaser trailer.
]]>
<![CDATA[SÅ BLE OGSÅ VI AUTISTER...]]>Thu, 20 Sep 2018 22:00:00 GMThttp://snorriogharald.com/logg/sa-ble-ogsa-vi-autisterPicture
 ​ 
Ikke ennå, men det er fortsatt tid igjen.
 
For fredag 21. September var D-dagen et faktum. Eller V-dagen. Vaksinedagen. 
De foregående ukene hadde blitt brukt til å saumfare Helsedirektoratets vaksineanbefalinger, kart og reiserute. 
Ironisk at en reise som skal foregå etter vinden, eller solforholdene i hvert fall, krever så utrolig mye planlegging. Bare innlosjere seg i bilen, vri om tenningen og sette av gårde er tydeligvis for komplisert for den moderne (?) verden.
 
”STOPP VERDEN! JEG VIL AV!!”
”- Vent litt, har du papirene i orden for å melde deg ut?”
 
Vi fikk dannet konturene av en reiserute, hvilke land vi har tenkt oss innom, og troppet opp til vår avtalte time på Helsestasjonen. Det skulle bli en kostbar affære.
 
For her var det ikke snakk om to-tre vaksiner, neida, her skulle vi stikke oss gjennom hele menyen:
 
Polio-vaksine.
Kolera-vaksine.
Hepatitt B-vaksine.
Kolera-vaksine.
Japansk encefalitt-vaksine. 
Tyfoid-vaksine.
Rabies-vaksine.
 
I tillegg står malariatabletter på menyen. 
 
Første runde, inkludert en hyggelig konsultasjon, krevde nærmere 5000 kr for begge. 
Runde to blir hakket billigere. Det samme gjelder runde tre. Men totalt sett er det ikke langt unna 10 000 kr-klassen når vi begge er fullvaksinerte og ekte übermenschen i møte med diverse virus. (Eller er det vira?)
 
I tidligere tider kunne man bare reise. Vaksiner var ikke et tema. Nå er reiseforsikringer og vaksiner bare toppen av isfjellet av ting som må være i orden. Eller bør være i orden.
Flere hundre år siden satt de ut på ferder mot fjerne steder. Uten vaksiner. 
Uten problemer.
 
Vel, helt til de ble smittet av en sykdom vi nå har en vaksine i mot og led en forferdelig smertefull død samtidig som de smittet familien og halve befolkningen i området. 
 
Joda, vaksiner er en billig reiseforsikring. En billig forsikring. Både for individet og samfunnet. 
Det som er synd er at de som er imot vaksiner ikke bare skader seg selv. Hadde de gjort det hadde naturen lett tatt hånd om den hjerneskaden. 
 
Men vi har fortsatt noen vaksiner som skal stikkes i de ømme overarmene våre, så vi venter i spenning på om vi kanskje blir autister. 
 
Det som i hvert fall er sikkert er at vi burde investert en betydelig sum i et legemiddelselskap. For uansett, levende, syk eller død, de tjener på det. 
Ikke rart den ”alternative medisinindustrien” prøver å få en del av dette markedet med sine helbredende springvannprodukter ispedd en 1/12 dose ibuprofen.  

- Harald på vegne av Snorri & Harald.

]]>