SNORRI & HARALD
  • Front
  • The Journey
    • Formal visits
    • Video
  • Photography
  • Art
  • INTERNATIONAL
  • About S&H
    • Contact
    • Old news
    • Sponsors

 The Journey 
by S&H Media

​Hitchhiking
from
Natural Resort Group to Otsuki, but first to Matsuyama and then to Otsuki

 When we had our day of at the NRG in Furusatomura, close by Kumakogen, we wanted to go to the beach.
We decided on the beach in Otsuki, which is 164 km away. And we had no transportation method other than our legs, so we decided to hitchhike! As we had heard that that was easy in Japan.


Thanks to some super friendly Japanese people we got to the beach, and back to NRG.


It took only around 7 hours south, to the beach (Otsuki), and unfortunately around 12-13 + back north to NRG.

Because of the unpredicted amount of time it took to get from A to b, and then B to A, we used most of the 48 hours waiting by the road. But we have heard that the grilled tuna in Otsuki should be legendary, but we didn’t have time to wait for the grill to heat up as we had to get back to NRG. 
Stay posted for:

HOW TO HITCEHEIKU IN JAPAN 1 (video)
Mongolia, 30-day Russian visa and 8479 km
Part One 

1.
Picture
As we were driving a car, and there is no border between Kazakhstan and Mongolia we had to start our 30-day visa in Russia to enter Mongolia. The distance from the starting point of the 30-day visa from Kazakhstan (Semey) into Russia (Rubtsovsk), through Mongolia, until our point of legal escape from Vladivostok was not more than around 8479 km, from 1.08-20.08-2019

This gives us the average of driving a minimum of 300 km a day.


We tried to figure out a solution to being able to do something more than just drive, eat and shit. As the daily average minimum should be around 300 km a day, which meant at least 5 + hours in Murphy no. 1. After weeks of consulting, calculating, estimating and meaningless power point presentations, a genius plan was crafted. We would drive longer distances some days and try to do some more mentally stimulating activities other than driving or being a passenger the following day. 

Picture
(You might think to yourself: Well why didn’t you just do some other activity while being a passenger, or listen to music or audiobooks? Well! We tried. But the circumstances do not really fit any other activity than mentally sound blocking the noise from the car + maybe even the radio which had to be on MAX sound to be able to overpower the noise of the car while driving on roads made uncomfortable to even walk on. This is a small over-exaggeration, but also it is not)

We were satisfied with our master plan solution of driving further in one stretch to have more time doing fun stuff. Happy with how far we already had made it with Murphy no. 1 and excited to enter the land of the nomads and former ruler Genghis Khan, little did we know that what would happen next would have fatal consequences.
​ 
Picture
Borders, borders, and again borders before borders after borders.

To start with our “at that moment” main concern; the amount of time it would take to cross the borders - out of Kazakhstan, then into Russia, then out of Russia and into Mongolia. (This was predicted online that it could take several hours.) It is really hard to say why, but the borders of the world seemed to be of no problem for our international Murphy no. 1. Either it must have been the military border control guards´ disgust of everything in the car chaotically spread all-over the floor after the bumpy ride or the fascination of a 1986 campervan driven all the way from Norway? We could never tell, because of the obvious language barrier and people in general hating their jobs and just want the day to pass by easily, of which we were lucky enough to usually end up on the right side.

The border out of Kazakhstan was where Murphy No.1 got his deepest examination, but of course not profound enough to find anything. Of course.
Then the Russian Federation´s guards naturally took it for granted that the Kazakhstan guards had done a thorough examination and let us pass by, as we had nothing to hide. Of course.
A few days later, the next border was then a Russian one, again. On our way to Mongolia. This time we had to bring one bag each from Murphy No.1 to send through an x-ray scanner, or a minimized baggage belt, to get to the passport control. Luckily we brought the right bags! And they let us out of Russia. What a relief.


Mongolia makes the border an interesting subject. First you enter “Mongolia”, after having exited Russia. However, it takes about 10-15 minutes of driving to reach the Mongolian border control. You might be in Mongolia, but you have not entered and you are definitely not in Russia anymore. Can anyone really imagine them giving away any free land after what Lenin did? So, this is where all and nothing come together for the better or worse for the human species. Almost like airports, just less crowded.

The military border control guards were as always respectful, helpful and kind and made our border crossing yet again almost a pleasure (which it is definitely not).


The first thing to occur in Mongolia, right after the barrier gate opened to enter real Mongolia was a miniature remake of the Grand Canyon in the pavement with no way around. If your car doesn’t survive this first obstacle, a tease of the many to come, your car is not suited for the Mongolian Rally roads. Luckily, Murphy No. 1 passed, this first obstacle, with no known damage.
Picture
Picture
Off we were now. From the freedom of 10-15 minutes in the land of no man to the wild, paved, some un-paved, nomadic and intriguing Mongolia. After covering some kilometers on the paved road, we got to challenge Murphy No. 1, as he never had been challenged before, at the Mongolian Rally off-road roads, which is the only road to Ulaanbaatar.
PS! This is expected to be the main reason to the main damages of Murphy No. 1 and reason for the car´s ultimate demise.

Picture
Picture
It is easy to understand that the Mongolian Rally, any rally really, are enjoyed by those who try.   The landscape, the mountains, the flatter parts of the planet that lets you see to the end of this flat Earth, because it can impossible be more after that. Yet there always is. The feeling of driving a car like it should be a boat on the ocean. Literally choosing any direction you want, going front bumper in the challenge of meeting the uneven terrain, while maintaining speed and balance to continue in the right direction – wherever that takes you, making driving off-road the most fun one can do with a car. Unless you have some weird fetish, which I still think if you do and then tried off-road, you would like off-road the most.
Over to the flip side, the side of driving a 1986 campervan off-road. Where the steep ups and downs, downs and ups, uneven sand, rock or mud roads with some sand being looser, some rocks bigger and some mud rivers, the 1986 Fiat Ducato campervan named Murphy No. 1 was definitely made to do this with Snorri and Harald as first time off-road drivers. Or not. 
Picture
Picture
Sidetrack note
​

As far as luck goes, we discovered in Kazakhstan, before entering Russia, that the break on our right rear tire had some malfunction, almost leaving the car without breaks. And here is the lucky part, that happened in Kazakhstan, where we got it fixed thanks to the Volvo Truck center in Semey, and not off-road down a hill in Mongolia!
At the Volvo Truck center, we also discovered that the petrol tank was leaking. Not much, or rather not enough to schedule a whole procedure AND invest in repairing it. 

Back to “Or not”

How it happened, no man knows. That it happened we experienced.
After 100-150 km of 300-400 km (first part) off-road, a quick, small hill generated a less than heartwarming sound from metal hitting rock. And the noise from the engine magnified. What could this have been we wondered? We stopped, I checked underneath the car. There I discovered something that made me sweat even more than from the 30 degrees in the shade of Murphy No. 1. Not only had the proximal attachment to the exhaust system completely broken off, the oil tank was leaking bad, and two of the tires where losing air. With still almost 4500 + km left to drive this news made frontal lobe concerns. The exhaust got fastened, not reattached, with a steel wire. The oil and gas tank got painted over with metal paint and tires filled with puncture fix spray from Biltema.


Picture
Picture
Picture
Picture
And off we went !

To be continued
 . . .

Eplekjekke karer på jernbanestasjon

12/10/2018

0 Comments

 
Idag starter vi vår SPLEIS-kampanje!

Vi har den siste tiden høstet epler, presset juice og fått en mesterbaker til å lage en nydelig eplekake. 
Tidlig fredag morgen møter vi opp på Fredrikstad jernbanestasjon for å ønske pendlerne en god reise til siste arbeidsdag denne uken. Vi håper at de til gjengjeld vil ønske oss en god reise når vi om under 20 dager setter kursen østover. 

Selv om vi skal arbeide for mat, drikke og bensin på reisen, er det viktig å nullstille startutgiftene, det er dette SPLEIS-kampanjen skal bidra til. 

​Alle bidrag som kommer inn settes pris på. 
Med de høye forventningene vi har, satt vi ønsket innsamlingsbeløp til en symbolsk sum på kr 81 357, noe som tilsvarer 1 kr pr innbygger i hjembyen vår Fredrikstad. 

DETTE KLARER VI! 
Spre ordet og la kronene renne inn!

Nå skal vi dele ut juice. 

​
0 Comments

TRAILER #1: WINTER IS COMING

8/10/2018

0 Comments

 
In their first INTERNATIONAL LANGUAGE trailer for their journey, Snorri & Harald are faced with a dilemma: winter is coming. 
0 Comments

TEASER TRAILER. ENDELIG!

24/9/2018

0 Comments

 
Enhver produksjon av en viss størrelse og mening med en viss grad av selvrespekt må selvsagt ha en trailer som gir en pekepinn på hva som skal skje. 
Vi har ikke mye selvrespekt, men vi har vår første teaser trailer.
​
0 Comments

SÅ BLE OGSÅ VI AUTISTER...

21/9/2018

0 Comments

 
Picture
 ​ 
Ikke ennå, men det er fortsatt tid igjen.
 
For fredag 21. September var D-dagen et faktum. Eller V-dagen. Vaksinedagen. 
De foregående ukene hadde blitt brukt til å saumfare Helsedirektoratets vaksineanbefalinger, kart og reiserute. 
Ironisk at en reise som skal foregå etter vinden, eller solforholdene i hvert fall, krever så utrolig mye planlegging. Bare innlosjere seg i bilen, vri om tenningen og sette av gårde er tydeligvis for komplisert for den moderne (?) verden.
 
”STOPP VERDEN! JEG VIL AV!!”
”- Vent litt, har du papirene i orden for å melde deg ut?”
 
Vi fikk dannet konturene av en reiserute, hvilke land vi har tenkt oss innom, og troppet opp til vår avtalte time på Helsestasjonen. Det skulle bli en kostbar affære.
 
For her var det ikke snakk om to-tre vaksiner, neida, her skulle vi stikke oss gjennom hele menyen:
 
Polio-vaksine.
Kolera-vaksine.
Hepatitt B-vaksine.
Kolera-vaksine.
Japansk encefalitt-vaksine. 
Tyfoid-vaksine.
Rabies-vaksine.
 
I tillegg står malariatabletter på menyen. 
 
Første runde, inkludert en hyggelig konsultasjon, krevde nærmere 5000 kr for begge. 
Runde to blir hakket billigere. Det samme gjelder runde tre. Men totalt sett er det ikke langt unna 10 000 kr-klassen når vi begge er fullvaksinerte og ekte übermenschen i møte med diverse virus. (Eller er det vira?)
 
I tidligere tider kunne man bare reise. Vaksiner var ikke et tema. Nå er reiseforsikringer og vaksiner bare toppen av isfjellet av ting som må være i orden. Eller bør være i orden.
Flere hundre år siden satt de ut på ferder mot fjerne steder. Uten vaksiner. 
Uten problemer.
 
Vel, helt til de ble smittet av en sykdom vi nå har en vaksine i mot og led en forferdelig smertefull død samtidig som de smittet familien og halve befolkningen i området. 
 
Joda, vaksiner er en billig reiseforsikring. En billig forsikring. Både for individet og samfunnet. 
Det som er synd er at de som er imot vaksiner ikke bare skader seg selv. Hadde de gjort det hadde naturen lett tatt hånd om den hjerneskaden. 
 
Men vi har fortsatt noen vaksiner som skal stikkes i de ømme overarmene våre, så vi venter i spenning på om vi kanskje blir autister. 
 
Det som i hvert fall er sikkert er at vi burde investert en betydelig sum i et legemiddelselskap. For uansett, levende, syk eller død, de tjener på det. 
Ikke rart den ”alternative medisinindustrien” prøver å få en del av dette markedet med sine helbredende springvannprodukter ispedd en 1/12 dose ibuprofen.  

- Harald på vegne av Snorri & Harald.

0 Comments

BEGYNNELSEN FØR BEGYNNELSEN

20/9/2018

0 Comments

 
​Snorri & Harald består overaskende nok av Harald P.(utin) Brevik og meg, Snorri. Vi har begge fremdragende karrierer innen å ikke være profesjonelle i noe som helst, med en sans for hensiktsløs argumentering og det å kontinuerlig utfordre det som er blitt til. Vinklene er mange, kan være groteske, men konklusjonene uheldigvis alltid sanne. 
Vi skal sette ut på en tur vi ikke kan få til uten samarbeid med de største spillerne i «gamet» (bl.a. Putin, Xi Jinping, Allah og Buddha), men vi regner med at de vil spille ball. 

Fordi! Hva skal egentlig til for å reise på jorden? Det vil si ikke hoppe over noe, men ta den treige nostalgiskortodokse måten å reise på. 
Nettopp, i en stålkasse på fire hjul brygget frem i 1986 med alle legemer i adekvat stand, unntatt parkeringsbremsen. 

En tilstrekkelig beregning er blitt utført på hva vi trenger å ha med på denne turen fra Fredrikstad til øst, vest og sør Europa videre til det gamle Sovjet, den knusk tørre Midtøsten, så til Kina, India, Korea, Japan og på en eller annen vidunderlig måte flytende over Stillehavet og ned til Kapp Horn.
Det er visum. Uten visum, eller beskrevet på Snorri-vis; bevis på at du ikke skal erobre eller politisk endre landet du er i og at du ikke skal plage de innfødte i mer enn en lovpålagt maks periode, så kommer du ikke langt. Dessverre.
Kanskje riktig mengde med verdi kan hjelpe, men de er strenge.

Første forsøk på å få visum gikk så dårlig at vi ikke en gang fikk sendt inn søknaden. Dette var selvsagt selvforskyldt, som alt annet, med at undertegnede viste latskap(svakhet) ved å ikke lese HELE teksten på visumnettsiden.
"Punkt 2. Ha med invitasjon fra en institusjon til landet."
Hjerne lese? Ehh, NEI.
Men nå lever jeg med denne idiotien hver dag, som med tiden har skapt aksept og tålmodighet. Forsøk igjen, skolen er røff i kantene og kan være høylig effektiv. Så vi er da fremdeles uten det viktigste. Visum.

Etter over to tiår for min del, og nærmere fire tiår for Haralds del har vi levd etter det som har blitt sagt er rett eller galt. Vi har fulgt det vi er blitt fortalt og har vel en til dels lik virkelighetsoppfatning som deg fordi vi er vokst opp i samme skolesystem. Vi har vel alle lært at «alt er relativt». At ditt argument er like mye vibrasjoner i luften som det mitt er. Er det ikke derfor vi ikke lenger tror på den ene store troverdige og altomfattende Faderen (du som er i himmelen)?

Snorri på vegne av Snorri & Harald


Edit, Harald: 
Det hører også med til historien at et av de første vlogg-opptakene (altså video blogging, eller rett og slett video) ble gjort idag etter den høyst suksessfulle visum-turen.  
Opptaket ble en suksess, gode historier, forklaringer og one-linere. Rett og slett Emmy-verdig. 
Så viser det seg at lyden er mer eller mindre ikke-eksisterende. Jepp. 
Derfor kan du nå få nyte det rå opptaket, med det minimale av lyd som er tilgjengelig, 

Edit II, Harald:
En lærer på barneskolen hadde tre regler for å gjennomføre en prøve suksessfullt:
  1. Les oppgaven.
  2. Les oppgaven.
  3. LES OPPGAVEN!!!

Han ler godt idag. 

Edit III, Harald:
Romertall er hakket mer pretensiøst. Derfor. 


0 Comments
Forward>>

    Snorri & Harald

    Noen ganger skriver den ene. Noen ganger skriver den andre. Noen ganger skriver vi begge. Noen ganger skriver vi ikke.

    Archives

    May 2019
    February 2019
    January 2019
    December 2018
    October 2018
    September 2018

    Categories

    All
    Trailer

    RSS Feed

FACEBOOK   YouTube   Contact Us

Please like, share and subscribe. Every little click helps us. 
Site powered by Weebly. Managed by SYSE AS
  • Front
  • The Journey
    • Formal visits
    • Video
  • Photography
  • Art
  • INTERNATIONAL
  • About S&H
    • Contact
    • Old news
    • Sponsors